Call for papers
Memento mori: Døden i kirkekunstens ikonografi
Arrangementskomiteen har valgt dette dystre temaet for det 21. nordiske ikonografiske symposiet fordi vi mener at det åpner for en rekke sentrale spørsmål innenfor den kristne, før- og tidligmoderne kulturtradisjon som symposiene utforsker. I den ikonografiske arven fra middelalderen og tidlig nytid er døden konstant tilstedeværende på mange måter og av mange grunner. Først og fremst er døden tema for kristendommens mest sentrale motiv, nemlig bildet av den korsfestede Kristus. Guds offerdød er det absolutte omdreiningspunkt i den kristne livsanskuelse, og har fundamentale konsekvenser for middelalderens kristne menneskebilde, både i bokstavelig og overført betydning. Guds død og oppstandelse opphever på grunnleggende vis skillet mellom levende og døde, og trekker døden og de døde inn i de levendes verden på måter som er ukjente og uhørte i ikke-kristne kulturer. Helt sentralt i kristen tro står dogmet om at døden ikke er avslutningen på den menneskelige eksistens: Livet er endret, men ikke fjernet, heter det i innledningen til messen for de døde. Derfor er de døde stadig til stede hos de levende i middelalderens samfunn. Teologisk, men også i dagliglivets fromhetspraksis og kirkerommets bilder kommer forbindelsen mellom levende og døde til uttrykk i troen på de helliges samfunn. I vid forstand er de hellige å forstå som alle døpte, dvs alle kristne, fordi de har mottatt Den hellige ånd. Snevrere forstått er de hellige de avdøde som er hos Gud. Troen på de helliges samfunn innebærer en solidaritet mellom levende og døde, et fellesskap av alle døpte til alle tider. De hellige som er hos Gud ber for de levende som ennå ikke er kommet dit. De levende kan be om de dødes forbønn. Denne kommunikasjonen mellom levende og døde er en forutsetning for hengivenheten til de avdøde hellige, til deres bilder og jordiske levninger. Mens de dødes kropper i antikken tilhørte urenhetens sfære og var henvist til ”villmarken” utenfor byens murer, ble de med kristendommen etter hvert brakt inn i byene og inn i kirkerommet. Kroppene til kirkens helgener, ”the very special dead” som Peter Brown har kalt dem, danner fokus for arkitektur, liturgi og utsmykning.
Med reformasjonen mister de hellige døde mye av sin betydning for de levende, og mange av middelalderens billedtyper blir dermed uaktuelle i de nordiske land. Men den middelalderske ikonografi tematiserer døden også på andre måter enn gjennom Kristus og de hellige, og den reformerte kristendom tar i arv og videreutvikler en rekke motiver fra middelalderens ikonografi. Når det enkelte menneske etter sin død kan oppnå evig liv eller risikere evig fordømmelse, blir døden livets mest avgjørende begivenhet. Utfallet av den individuelle død blir klart ved historiens slutt på dommens dag, der jordiske hierarkier nullstilles og en ny og rettferdig orden opprettes. Med stor innlevelse avbildes de rettferdiges salighet og de urettferdiges pinsler i dommedagsfremstillinger over kirkeportaler og i manuskripter. Å leve med døden for øye blir et etisk ideal i den kristne kultur, spesielt i middelalderens monastiske, men også i den etterreformatoriske fromhetskultur. Dette ideal har generert et ikonografisk repertoar av oppbyggelige memento mori-motiver som kretser om dødens uunngåelighet og fortapelsens mulighet.
Med utgangspunkt i ikonografiske kilder ønsker vi altså å diskutere dødens status i det middelalderske og tidligmoderne tankeunivers og dødens antropologi i middelalderske og tidligmoderne samfunn. Vi ønsker oss bidrag til symposiet som tydelig forholder seg til dette overordnede tema, og vi vil sette av god tid til diskusjon. På grunnlag av deltagernes foreslåtte titler, vil symposiets program bli inndelt i tematiske sesjoner. Til inspirasjon for deltagerne har vi nedenfor skissert noen eksempler på hvilke sesjoner vi kan tenke oss. Ved å organisere programmet i tematiske sesjoner håper vi å legge til rette for at vårt arbeid på symposiet blir så fokusert og sammenhengende som mulig, og at den etterfølgende publikasjon blir så koherent som mulig. Av samme grunn forbeholder arrangementskomiteen seg retten til å avvise foreslåtte innlegg som ikke klart forholder seg til symposiets overordnede tematikk eller unnlater å ta opp forskningsmessige problemer denne tematikken reiser. Vi understreker at det så langt plassen tillater også er mulig å delta i symposiet uten å holde innlegg.